Bio

Svenssen er:
Ådne Eikeland – gitar, vokal
Otto Hustoft – trommer, vokal
Omund Norheim – bass
Ingve Lende – gitar, vokal
Anders Norheim – tamburin, perkusjon

Historien
Balladen om Svenssen startet på et gutterom på en gård utenfor Bryne i 1991 da tiåringene Ådne Eikeland og Otto Hustoft begynte å covre Beatleslåter. I 1995 ble de et ordentlig band da Omund Norheim ble med på bass, Otto flyttet seg ned på trommekrakken og Ådne stod i front som vokalist og gitarist. I 2001 ble Ingve Lende med på gitar og live-uttrykket ble komplett med den energiske tamburinisten Anders Norheim. I mangel av konserttilbud startet de opp Ranglerockfestivalen, og i takt med den har de vokst og blitt den friskeste musikalske tilveksten på Jæren de siste årene.

Svenssen
Svenssens selvtitulerte debutalbum ble utgitt på egen label i 2009 og inneholder 11 egenkomponerte låter som går rett i foten og sender tankene hen til det gyldne 60-tallet. Albumet fikk gode kritikker og ble omtalt som et verk som ”treffer nerven i rocken” og “er herlig befriende og uten dødpunkter”.  Tekstene er enkle og upretensiøse om de evige poptemaer; piker, brigg og sang, pluss en låt som priser snusen (Dip It). Innpakkingen er et klassisk komp med gitar, bass, trommer og noe orgelkrydder, det hele toppet med 3-stemte vokalharmonier som trekker smilebåndet helt opp mot ørene. Uttrykket ender opp som en helstøpt crossover av varm, melodiøs “British Invasion” æra pop og energisk jærsk mod rock. Bring your dancing shoes!

Svensation
I mai 2011 slippes oppfølgeralbumet, selvsikkert titulert Svensation. Platen er en naturlig forlenging av debuten. Soundet er fyldigere, arrangementene er mer raffinerte og instrumenteringen er ytterligere utvidet både med blåsere og perkusjon. Mest påfallende er allikevel hvordan bandet denne gangen later til å tørre vise flere sider av seg i låtmaterialet. Det starter med et knippe solide åpningskort, den bass og blåserdrevne Betsy (kanskje en videreføring av førstesingelen Patsy?), den intense This Bird is Flying too High, energiske Old Fashioned og allsangvennlige Dr. M. Men i stedet for fyllmateriale resten av platen, så får vi høre blues som Ingve Lende har putlet sammen oppe i Sogndal (Addo), en rakker av en instrumental (Weekender) i Feeding the Ducks får sågar en smak av reggae, før platen rundes av med en søt liten sak kalt My big love.

Tekstene høster tematikk fra de utømmelige kilder til frustrasjon; egen utilstrekkelighet, forholdet mellom mann og kvinne, ansvar i hverdagen. Men det finnes også lyspunkter, igjen forholdet mellom mann og kvinne, glede og nytelse.